Artikler om Bjørn Rongen

Ein utvandra vassvøring

Bjørn Rongen (1906 – 1983)

Av Thana Rongen

"En av dem som ikke trenger mer enn en rutetabell eller oppslag i en telefonkatalog for å kunne fabulere. Fantast i det praktiske, illusjonist i det trivielle. Derfor også praktisk rustet, anlagt, med skjønn og håndlag i det alminnelige, i forretning som i snekkeri og mekanikk. Rask med pennen, enda raskere med skrivemaskinen. Og diktningens puritanere fordømmer de snare, men er noe lettere på foten enn fantasien? Og enda: hans opprinnelighet er med i det alt sammen, lynnet, vossaølet rett gjæret".

Slik skriv Nils Johan Rud om venen og medarbeidaren Bjørn Rongen i memoarboka si Av et halvt hundre år.

Evongsokning

Det er i år 100 år sidan forfattaren Bjørn Rongen vart fødd, og det nærmar åtti år sidan han forlet Evanger. Han drog til Oslo for å studera, vart etterkvart forfattar på heiltid, gifta seg med si Charlotte og busette seg fast i Drøbak i 1939. Han kom ikkje attende til heimtraktene sine anna enn på korte vitjingar. Han slo rot austpå og heimbygdene kom på avstand. Likevel, han heldt god kontakt både med familien og andre i alle år, og bakgrunnen hans vart avgjerande viktig for forfattarskapen.

Han voks opp i Ronga-huset, som son av kjøpmann Olav Rongen og Bertha Kvilekval. Han opplevde den store brannen og å mista den høgt elska mor si seinare same året. Då var han sytten år. Han voks opp i ein musikalsk og litterært og politisk interessert familie. Han og brørne spela alle mange instrument og dei spela saman. Bjørn Rongen var skuleflink. Læraren hans på framhaldsskulen på Brekkhus, Gustav Hantveit, gløymde aldri den gåverike eleven han hadde som ung og nyutdanna. Han arbeidde på butikken desse åra heime og var aktiv i ungdomslaget, ikkje minst i arbeidet med å få reist Knute Nelson-bautaen. Han hadde ei stor kontaktflate og mange jern i elden. Menneske og minne levde i han i alle år seinare. Vi høyrde mange historier om gamleklokkaren og skomakaren.

I 1925, nitten år gamal, byrja han på landsgymnaset på Voss, på latinlinja med gresk. På Voss budde han hos Synneva og Lars Skutle. Synneva var faster hans. Til onkel Lars vart banda særs sterke. Dei hadde tett brevkontakt så lenge Lars levde. Tida på Voss har sjølvsagt vore ei rik og viktig tid. Han gjekk inn i venskap som varte livet ut. Han dyrka musikken også her, spela i orkester med m.a Geirr Tveitt. Etter eksamen i 1929 la han ut i verda, på sykkeltur i Europa. Og så altså til Oslo. Han byrja å studera teologi. Det må ha vore reint faglege interesser som førte han til dette studiet, dei har bleikna nokså fort, han bytte til litteraturstudiar, men avbraut snart for å skriva. 1930-talet var ei turbulent tid både litterært og politisk, ei rik og spanande tid for ein ung åndsarbeidar. Han vart bok- og teatermeldar i fråhaldsavisa Folket og kom tidleg inn i krinsen rundt Nils Johan Rud i Arbeidermagasinet. Romandebuten kom i 1934 med To semester.

Utvetning og ingen vossing

"Det er gamalt det der med meg og bøker", seier han i eit intervju i 17. mai då debutboka var gjeven ut. Han fortel at han skreiv salmevers, forteljingar og spelstykke alt som barn. "So har eg skrive ein slump i blada, men det er ikkje greidt å leva av småarbeid når ein skriv nynorsk, veit de .."

Romanen vart teken imot med stor interesse og mottakinga er i det store og heile god. "Ei usminka forteljing um arbeid, rangel og kjærleik" frå studentmiljøet i Oslo, slik vart boka presentert i 17. mai. Ein del meldarar er nok forstøkte over innhaldet, men likevel velviljuge og positive til den nye forfattaren. Boka har vore kalla ein "bondestudent"-roman frå si tid.

Meldaren O.H. i Bergens Tidende er, som mange var, oppteken av språket: "Som alle evongsokningar vil han vel kalla seg for vossing, og det er rett nok. Men frå Evanger er han. Og det kann ein og merka på målføringi hans. Det er ikkje den sermerkte vossastilen han hev. (…) Hjå Bjørn Rongen er målføringi meir som hjå andre utvetningar. Han blandar og er nymodens …" O.H. avsluttar med ei von om at han skal veksa dette av seg. Han er elles nokså kritisk til boka, men behandlar ho seriøst.

Ei melding i Hordaland signert B.S., derimot, tek heilt av. Her er reaksjonen mot boka sterk, ungdomen som vert skildra er "sjølvgod og sjølvklok, blasert, blasfemisk og kynisk. (…..) Er det sant dette, so fell det eit tungt andsvar på gymnasi og universitetet, som hev skapt ungdomen slik." Meldaren har elles passa på å nemna at forfattaren har gått på landsgymnaset på Voss. Om språket seier han m.a. at forfattaren har levd seg heilt inn i "gymnasiast- og student-jargongen og (maktar) å attergjeva han kaldt og ekte".

Boka utløyste eit ordskifte i Horda Tidend. Ein innsendar som skriv seg for "Bonde" formulerer seg slik: "Etter aa hava lese Rongen si bok, fær ein helst sjaa Oslo som ein rennestein". Ordskiftet kjem til å dreia seg om omdømet til studentane og om å døma ei heil gruppe utfrå einskildindivid, ikkje så mykje om boka.

Den neste boka Embetsfolk, slår også hardt, både mot den nyutdanna teologen og mot det vestnorske bygdesamfunnet han kjem til. Meldingane er blanda, men boka vekkjer interesse. Ho får gode omtalar på Voss.

Men så skriv forfattaren Kongeriket Voss, ei ytring som kjem på trykk i Arbeidermagasinet, ein lett harsellerande tekst om Voss og vossingar. Horda Tidend trykkjer han opp, kallar han i ingressen "eit skammastykkje", men "finn det best aa ta det inn i bladet, so vossingane og kann faa lesa det." Teksten inneheld sleivspark både til hovmod og sjølvgodheit, han har brodd. Men han er humoristisk og han målber på den andre sida ikkje så reint lite beundring for den store grannebygda. I ein notis i bladet nokre dagar seinare vert det gjort klart at nokon debatt vil dei ikkje ha. Det ville vera å gjera for stor æra på Rongen.

Eit tilsvar kjem likevel på trykk. I utklippsboka fann eg eit niddikt:

Til han som skreiv "Kongeriket Voss":

"I Oslo var han i "To semester"

og lærde litt, baade song og lester.

Ja, sume meinte at godt det muna,

men andre tykte han berre puna.

So fekk han hug til aa gjeva svolk,

han vilde dengja dei "Embættsfolk"

Tok so og grov i ei rotapløyla,

og skvette kring seg med saur og søyla,

so spruten stod nett som flaum og floss

det fløste utyver heile Voss.

Me takkar Bjørnen som er so gjæv,

men slepp ikkje ut det som meir du hev,

før du vert vaksen i hug og haatt

og hev skjels aar og alder naatt.

Godfar

Dei første romanene møtte altså blanda reaksjonar på Vestlandet. På den eine sida var det språket, på den andre var tema og tilnærming sprungne ut av det kulturradikale miljøet i hovudstaden og kunne lett sjokkera. Han heva seg nok over dette, vart kan hende til og med inspirert til å halda fram i same sporet. Men han gløymde ikkje mottakinga han hadde fått på Voss som forfattar. I det nemnde intervjuet i 17. mai vart han presentert som vossing. I utklippsboka har han seinare skrive til med blyant: "Eg er ingen vossing".

Sjølvsagt hadde han beundrarar og trufaste lesarar i Vossa-bygdene. Han hadde eit årelangt brevskifte og samarbeid med bokhandlar Einar Ullestad, m.a i samband med vossastubbane Ullestad gav ut. I julebrevet i 1971 skriv Ullestad til han at han er "sterkt saknandes millom bokskrivarane siste åra, for du var liksom så årviss før. Og me gledde oss til kvar gong det kom ei ny bok frå di hand." Han fortel at dei har eit bilete av han. "Dette biletet brukte me til utstillinga kvar gong du kom med ny bok. No har dette biletet hengt over skrivepulten på kontoret vårt ved sida av Per Sivle i mange år alt."

Fleire vestlandsromanar

Stoffet til bøkene sine heldt han fram med å henta frå Vestlandet. Fram til 1940 kom det tre romanar til: Stille smil, Det drar ifra vest og Nettenes natt.

Stille smil gjorde sterkt inntrykk i samtida, og er ein roman det har vore knytt interesse til også i nyare tid. Han formidlar ei stemning av fortviling og frustrasjon og undertrykt seksualitet blant arbeidslaus og rotlaus ungdom i eit bygdesamfunn. Boka handlar først og fremst om Erling Åsheim og den tragiske lagnaden hans. Samstundes avdekkjer ho mykje av det som skapte grobotn for nazismen på den norske landsbygda. Det var "ein ung her som venta på krig med stille smil på leppene". (Geir Vestheim i "Syn og segn")

"Tittelen Stille smil blir eit uttrykk for tvilen, resignasjonen og maktløysa i miljøet, og romanen er eit av dei mest desillusjonerte og vonlause diktverk i litteraturen vår", skriv Audun Tvinnereim i etterordet til nyutgåva i 1976.

Denne boka var elles meir eksperimentell i forma, og er heilt sikkert den første som vart skriven på nynorsk etter 1938-rettskrivinga, to år før denne vart teken i bruk.

Den neste boka, Det drar ifra vest, skriv han på bokmål. Etter tre romanar, som alle kan lesast som sterke innspel i eiga samtid, vender han seg no mot ei tidlegare tid, slutten av 1800-talet. Boka skildrar ei vestlandsbygd i omstilling og draumen om Amerika. Ho er mykje av ei folkelivsskildring, men først og fremst ei forteljing om han som ikkje vandra ut, han som skapte seg eit Amerika der han var. Det har vel vore fleire enn eg som har sett eit portrett av bestefar hans, Gamle-Rongjen, her? Eg har funne ein fin omtale av denne boka frå Horda Tidend. Nils Hellesnes skriv m.a: " Rongen er ein diktar i sterk vokster. (…) Med stor forteljekunst har Rongen skildra livet paa øyra og dei einbølte gardane, som skredene herjar om vinteren". Så "usvikeleg levande og ekte" er skildringane at han "av og til (kan) tenkja paa Hans E.Kinck ". O.H i Bergens Tidende er igjen oppteken av språket. "No hev han sala um og skriv Oslo-godkjent bokmål." Han legg og merke til at talemålsinnslaga har austnorsk preg(!) Boka fekk brei omtale, for det meste positiv.

Ein liten digresjon: Det slår meg når eg blar i utklippsboka frå førkrigstida kor stor og ekte interesse ein ung forfattar blei møtt med. Her er meldingar frå aviser landet rundt, dei fleste er lange og grundige og formidlar eit stort engasjement for den nye litteraturen. Og i hovudstadspressa arbeider namngjetne skribentar som bokmeldarar, Paul Gjesdal, Eugenia Kielland, Johan Borgen og mange andre.

Nettenes natt kom ut i oktober 1940 . Romanen vart den største kritikarsuksessen til då, og mange held han for eit høgdepunkt i forfattarskapen i det heile, ved sida av Bergensbane-trilogien.

Ei grend ventar ei vårnatt på eit snøskred. Alle blir verande. Raset går, eit menneske set livet til, ein odelsgut vert fødd same natta. Gardane er berga og livet skal gå vidare. Handlinga utspelar seg over nokre få timar og personane blir portretterte gjennom krisa. Natur og landskap som er både bakteppe og aktør i dette dramaet er utan tvil frå forfattaren sine heimtrakter.

Forfattaren opplevde sjølv invasjonen ved Drøbak-sundet. Dei norske kritikarane kommenterer ikkje opent allegorien, men boka kom allereie året etter ut i Danmark og der våga dei gjere det. Eit døme på korleis dei kunne formulere seg i Noreg finn eg i avslutninga av Johan Borgen sin omtale i Dagbladet der han viser til siste kapitlet i boka:

" (…) hvor vi puster ut med den skamferte naturen, hvor vi tar ødeleggelsen i rolig øiensyn, fastslår tapene – og ser fremtiden i møte. Det bringer også til å se hele boka i nytt lys: landet som skredet går over, men som – ribbet – er rede til å reise seg på ny."

Romanen vart den siste før forfattarboikotten som vara ut okkupasjonstida.

Novellisten

Ved sida av romanane skreiv han flittig noveller og føljetongar til Arbeidermagasinet, seinare Magasinet for alle. Frå barndomen hugsar eg at han kvar tysdag for med dampbåten til Oslo. Då var det utbetalingsdag i redaksjonen. Ein stor skare av norske forfattarar og skribentar høyrde til krinsen rundt bladet. Og ikkje nok med det, også norske teiknarar hadde ein arbeidsplass her, eg kan nemna namn som Bjarne Restan, Kåre Espolin Johnson, Mosebekk-brørne, Borghild Rud blant mange, mange fleire. Stor verdslitteratur vart omsett, og kontakten med det svenske Folket i Bild var nær. Her publiserte han hundrevis av noveller over meir enn tretti år. Han vart nært knytt til Nils Johan Rud, redaktør i over 40 år av dette unike bladforetaket.

Rud skriv i memoarboka si: "Der var nok novellist han mest ble, akkurat formen for han, for innfallet, for en hending fullført uten betenkelighet.Og han var sterkt med om å skape det vi kaller magasinnovellen, uten knussel, uten angst for at det ikke var evigheten han skrev for." Diverre er det kome ut berre to novellesamlingar. Den frodige og rause novellisten, med dei gode historiene, humoreskane og dei erotiske novellene, er mest ikkje å få tak i lenger.

Han skreiv mellom 400 og 500 noveller. Det bobla av idear. Han var maurflittig og vart kritisert for å vera for lite kresen. Men som Rud seier det: "Skribenter som Bjørn Rongen har selv tatt seg råd til å ødsle."

Han kalla seg B.B.Biron når han skreiv humoreskar og muntre føljetongar. Rud har levande minne : ".. B.B.Biron var en skrønegauk og hestehandler det var trivelig å snyte og bli snytt av, en ren driftekar til å føre manuskriptbølingen sin opp i redaksjonen". Og slik ser han han føre seg frå Magasin-tida: "Han kom med bussen fra Drøbak og var iført et uhyre av en bohemfalmet frakk og diger skinnlue med flagrende ørelapper i Vika-snoen, bar på en slitt manuskriptmappe."

Eg nemnde kontakten mellom Magasinet og det svenske Folket i Bild. I åra etter krigen var det kvart år i førjulstida ein norsk-svensk forfattarmiddag i Stockholm. Arthur Omre, Nils Johan Rud og Bjørn Rongen hadde nokre legendariske turar dit . Vandresogene er mange og Rud fortel ein del av dei i boka si. T.d. om korleis dei vindaugs-shoppa i ein by som flaut over av varer. Av og til gjekk dei inn. Dei testa skrivemaskinar. Og lova å koma attende: "Det kan bli tale om fem hundra. Så småningom."

Avisdebattant og aktiv samfunnsborgar

Han var ein flittig avisskribent, oppteken av mykje, men mest av språk- og kulturpolitikk.

Våren 1945 henta Heimefronten han til redaktør i lokalavisa, som hadde vore nazivenleg. Han sat i styret i Den Norske Forfatterforening under krigen og var aktivt med i hjelpearbeidet til foreininga. I 1948 var han med og stifta Norsk Oversetterforening.

Familien på Evanger stod som kjent i ein sterk Venstre-tradisjon. Sjølv kom han til å stå nærare Arbeidarpartiet.

Språkspørsmålet interesserte han sterkt. Han hadde solid høgnorsk bakgrunn, men kom til å skrive ein moderne nynorsk i dei første romanane. Når han gjekk over til bokmål vart det der og ein radikal variant han valde. Ein kan seia at han eksperimenterte ein del reint språkleg, og han var fascinert av samnorsktanken.

Han fekk mange reaksjonar på språket sitt, av båe slag. Eg har tidlegare nemnt kritikken etter dei første bøkene. Han skreiv hovudsakeleg bokmål frå 1939. Unntak er nokre av barnebøkene, blant andre den aller største suksessen hans Bergteken i Risehola, og ein del forteljingar til julehefte og til Norsk Barneblad. Han fekk sjølvsagt og kritikk for målbytet. Til den svarte han at målfolk fekk kjøpa nynorsklitteratur før dei kom med slik kritikk. Han levde av skrivinga si og han forsørgde ein familie. Eg trur at økonomien vog tyngst. . Han treivst dessutan godt med det radikale bokmålet og han likte å veksla mellom målformene. Han skriv elles ein meir tradisjonell nynorsk etterkvart, t.d. i Bergteken i Risehola.

Han var opptatt av kvaliteten i barneprogramma i radioen og av teikneseriar, som han slett ikkje hadde sans for. Eit anna kulturpolitisk område han engasjerte seg for var biblioteksaka. Han var blant dei første som lanserte ideen om ei innkjøpsordning for norsk skjønnlitteratur. (Kronikk i Dagbladet, febr.1959) Sjølv var han formann i bibliotekstyret i Frogn kommune i ei årrekkje. Så der hadde han ein dobbelt vinnar-ide. Seinare kom han sjølv til å sitja i innkjøpskomiteen for barne- og ungdomslitteratur.

Eg nemnde bibliotekstyret. Han og Charlotte, som var folkebibliotekar, var pionerar med bokbilen sin. Kvar tredje søndag, frå 1953 til 1960, innreidde dei den gamle bilen sin, "Kamelen", ein BMW som stod att etter krigen, med hyller og bøker og reiste rundt i heile Frogn kommune, ei rute på 5 mil. Seinare er bokbuss blitt eit kjent fenomen. Lokalt var han ein aktiv mann på fleire område. Han var med og fekk bygd ut kommunalt vassverk og han var med og skipa Drøbak Kunstforening.

Han var ein venekjær mann med stor kontaktflate og han fekk godt fotfeste i austlandsbygda der han slo seg ned. Han døypte om eigedomen familien kjøpte i grenselandet mellom jordbruksbygda Frogn og småbyen Drøbak og kalla han "Bjødnabyks". Vestlendingen i seg fornekta han aldri. Næraste garden dreiv med sau ei tid. Då var han med og slakta og laga sjølv til smalahovud. Dei fælte rundt han då. Den gongen var denne retten totalt ukjent på Austlandet.

Etterkrigstid og nye tema

Etter krigen kom bokutgjevingane i gang att og Bjørn Rongen hadde ein særs produktiv periode frå 1946 til 1962 , med tolv romanar og novellesamlingar. Samstundes debuterer han i 1953 som barnebokforfattar og skriv i alt elleve barnebøker fram til 1970. Seinare gav han ikkje ut fleire bøker.

I etterkrigstida kjem dei to novellesamlingane: Tolv liv og Kvinnen og pisken. Han utvidar miljø og tema i dei nye romanane . Dei er meir psykologiske romanar, menneskeskildring og parforhold står sentralt. Den bygdenorske bakgrunnen er der, den vestnorske tydelegast i Fager er lien og Driftekarens høst. I åra 1955-58 kjem så den store romanserien hans. Eg reknar her Ragnhilds rike som ein opptakt til trilogien om bygginga av Bergensbanen : Toget over vidda, I Jøkulens skygge og Klart for tog. Forteljinga om rallarane, menneska omkring dei, konfliktane dei levde i, livet deira på fjellet og slitet på banen er blitt ståande som eit storverk i norsk arbeidarlitteratur. Han fortalde sjølv at det meste av stoffet hadde han frå munnlege kjelder, han hadde kjent mange som hadde vore med. Han hadde og god fagleg kunnskap om emnet, og han når langt i desse romanane i både miljø- og mennskeskildringa. Her utfaldar han seg, dette er stoff han var oppslukt av. Desse romanane er nok dei som er mest kjent blant folk i dag.

Som romanforfattar står han trygt i ein realistisk tradisjon, bitande satirisk og samfunnskritisk i dei tidlegaste, og etterkvart med dei store tema igjen, som i bøkene om Bergensbanen og i Store Ma, som og tar opp arbeidsfolk sin kamp. Han står klart på småfolk si side og formidlar eit sterkt sosialt medvit. Men framfor alt er han forteljar.

Bøkene hans vart godt mottekne og han hadde mange trufaste lesarar som venta på nye bøker frå han. I alt 12 av bøkene vart omsette til framande språk, flest barnebøker. Den mest utbreidde er Bergteken i Risehola. Det finst 41 utgåver på 14 ulike språk, m.a. japansk og russisk.

Han har ikkje fått nokon stor plass i litteraturhistoriene. Philip Houm gjev han ei halv side i kapitlet "Miljøskildring og sosial analyse." Her får novellesamlingane rom, Houm har lagt merke til "hans våkne sans for mange slags kvinnelighet." Edvard Beyer plasserer han i kapitlet "Heimstaddikting og samfunnskritikk" og gjev han ei summarisk, men god omtale. Kjølv Egeland skriv at "Rongens bøker er blant dem som burde erobre nye lesere, ikke minst til vinning for perspektivene på vår egen tid", Tordis Ørjasæter omtaler fleire av barnebøkene i kapitlet om barnelitteratur. Willy Dahl er opptatt av "Stille smil" og av Bergensbane-trilogien i kapitlet "Historien i en historieløs tid". I nyare verk er han knapt nemnd.

Barnebøkene. Knute Nelson

I fleire av barnebøkene vender han attende til minne og forteljingar frå heimbygda. Han fekk pris i ein konkurranse med Bergteken i Risehola i 1953 og boka vart svært populær. Mest alle kjenner forteljinga om guten og geitene som var fanga i hola og som besta fortel barnebarna sine. Karin Beate Vold formulerer seg slik: "For den barnelitterære institusjonen hadde denne boka alt: tradisjon, etisk holdning og spenning". Sonja Hagemann skriv i si barnelitteraturhistorie at "boken er en ener blant de mange bygdeskildringene med barn i sentrum". Boka har vorte ein klassikar.

I 1959 kom Utvandrergutten. Knute Nelsons saga. Her fortel han om Knute Nelsons barndom og tidlege ungdom og teiknar eit levande portrett av den sterke personlegdomen som vart Evanger sin store son. Dette er ei biografisk ungdomsbok. Personane, gardane og stadene har autentiske namn. Han skildrar gutungen Knut heime på Kvilekval og venskapen med Anders, forfattarens eigen morfar. Leik og arbeid, kjærleiken til mora, naturen rundt dei, bekymringa for framtida og etterkvart den lange ferda dei gjorde, alt står klart fram. Bak ligg kjærleik og takksemd til heimbygda og til forfedrane. Forfattaren følgjer Knute og mora gjennom dei første åra i Amerika, fram til han byrjar på high school. Guten er ein helt, utan feil og lyte, trufast og arbeidssam og omsorgsfull, skildra med humør og varme, slik at lesaren og må bli glad i han og få respekt for han. I eit siste kapittel får vi eit kort riss av vaksenlivet og karrieren vidare.

Boka fekk god mottaking. Ein meldar, Jo Tenfjord i Arbeiderbladet, kom likevel til å såra forfattaren meir enn nokon kritikar nokon gong hadde gjort, og han skreiv eit rasande brev til henne privat. Heilt på slutten av siste kapitlet i boka siterer han nokre få linjer frå minnetalen frå den amerikanske presidenten då Knute Nelson var død, minnetale "over en venn og medarbeider", men nemner ikkje namnet. Kritikaren gjer eit stort nummer av at dette var president Harding, seinare tiltalt for korrupsjon. Ho skuldar forfattaren for å barbera vekk alt "ubehagelig" og finn det altså nødvendig å å ha med et par "renvaskende ord" i tilfelle nokon skulle "begynne å undres"(!) At ein arrogant Oslo-kritikar skulle måtta "reinvaska" Knute Nelson etter boka hans, det vart for mykje.

I den spennande Slalåm for livet frå 1961 introduserer han stasjonsbyen i norsk barnelitteratur, og skildrar innfyttarjenta sin kamp mot "bygdedyret".

For mange av barne- og ungdomsbøkene vann han prisar og dei var mykje lesne. Fleire gjekk som høyrespel i Barnetimen, som opplesingsseriar, og dei har vore brukte i skulen. Utdrag av Slalåm for livet finst i leseverk for skulen både i Noreg og Danmark.

Er han så lesen i dag? Som sagt er han representert i leseverk. Nokre av romanane har inntil heit nyleg gått som føljetongar i norske lokalaviser. Han er representert med eit utdrag frå Bergteken i Risehola i storverket Barnebokskatten på Samlaget (2003). Men forlaget hans, Gyldendal, er heilt uinteressert i nyutgjevingar. Det er likevel lesarane som tel. Og vi møter stadig folk som hugsar han og som les han, og vi blir kontakta for stoff og opplysningar om forfattarskapen hans.

Bjørn Rongen arbeidde og som omsetjar. Eg har nemnt den flittige avisskribenten. I Magasinet skreiv han og bokmeldingar, portrettintervju, artiklar og reportasjar. I eit register han førte over absolutt alt han skreiv, alle utgåver og alle omsetjingar, er det notert i alt 708 titlar i perioden 1934 – 1974. Han fekk mange stipend, premiar og prisar opp gjennom åra. (*)

Om han gjorde austlending av seg og på mange måtar fekk heimemiljøet og bakgrunnen sin på avstand, vil ein av denne gjennomgangen ha sett kor viktig dette likevel har vore for han som forfattar. Det meste av stoffet sitt har han hatt med seg herifrå. Naturinntrykka, karakterane, lynnet – alt er der.

Han let etter seg ein stor og mangslungen produksjon,og han levde eit aktivt og sosialt liv. Vi som stod han nær minnest framfor alt ein rikt utrusta personlegdom, eit varmt menneske og ei oppkome av initiativ og idear. Og alle historiene. "Bjørn bløffar", sa ei av tantene våre. "Han er diktar", svara mor vår.

Kjelder:

Harald Beyer: Norsk litteraturhistorie. Aschehoug 1963

Tone Birkeland, Gunvor Risa, Karin Beate Vold: Norsk barnelitteraturhistorie. Samlaget 1997

Willy Dahl: Norges litteratur III. Aschehoug 1989

Kjølv Egeland og Tordis Ørjasæter: Norges litteraturhistorie, bd. 5. Cappelen 1975

Sonja Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug 1974

Philip Houm: Norges litteratur,bd. 6. Aschehoug 1955

Nils Johan Rud: Av et halvt hundre år. Gyldendal 1973

Audun Tvinnereim: Etterord. Stille smil. 1976-utgåva. Samlaget

Geir Vestheim: Nils Johan Rud og Bjørn Rongen om bakgrunnen for fascismen. Syn og Segn 1977

Privat brev- og utklippssamling

Denne artikkelen er trykt i Frå fjell til fjord. Sogeskrift for Vassvøri Sogelag 2004. Her med små endringar.

(*) Prisar, premiar o.a.

Kyrkje- og undervisningsdepartementets premiar:

1953: 1.premie: Bergteken i Risehola (Damm)

1956: 2.premie: Anne Villdyrjente (Gyldendal)

1961: 3.premie: Slalåm for livet (Damm)

1961:Melsomprisen: Slalåm for livet (Damm)

1955: Gyldendals legat

1959: Fem døgn på isfjell. Anbefalt av juryen i Norsk Rederforbundets og og Aschehougs konkurranse

1960: Store Ma. 2.pris i konkurransen om dei beste romanane frå arbeidslivet (Tiden Norsk Forlag)

1964: På kant med loven. (Noregs Boklag) Ekstrapris. Solfugl-prisane for beste nynorske barne- og ungdomsroman.

1967: Den store brannen. 3.premie i Norsk Barneblads barneboktevling.

Bjørn Rongen hadde skrive for vaksne i mest 20 år da han ga ut den fyrste barneboka si "Bergteken i Risehola" i 1953. Sidan vart det 10 bøker til for barn og ungdom. Forfattaren skreiv nå vekselvis for vaksne og barn. Han skifta mellom å bruke bokmål og nynorsk (6 bøker på bokmål og 5 på nynorsk). Språket er lett og direkte i begge målformer, men ein kan kanskje merke at det var nynorsk Bjørn Rongen kjende seg mest fortruleg med.

Han er inne på ulike emner i bøkene sine; i mange har naturen ein stor plass. Sjølv om han vaks opp på Vestlandet, er også austlandsnaturen med. Det var der han budde størsteparten av livet sitt. I "Utvandrer-gutten" er det den karrige vestlands-naturen Knute Nelson dreg ifrå. I "Slalåm for livet" og i "Den store opprøreren" er det austlandsnaturen han skildrar. I "Fem døgn på isfjell" er det ute i Vestisen dei fire skipsbrotne lever i angst og uvisse.

Bjørn Rongen har og skrive ei bok frå steinalderen "Den store brannen". Elles er både "Utvandrarguten" og "Bergteken i Risehola" historiske. I våre dagar er vel samtidsromanane også for historiske å rekne da det er 36 år sidan forfattaren ga ut den siste barneboka si. I samtidsskildringane tek Bjørn Rongen opp tidsaktuelle tema. Mange av dei er aktuelle også i dag, sjølv om den offisielle handsaminga er annleis no. I to av bøkene er jenter hovudpersonar: "Gurigullet på hurtigtoget" og "Slalåm for livet". Den fyrste er for mindre born og den andre for mellomtrinn/ungdom. I "Anne villdyrjente" er det menneska rundt den vesle 3-åringen som er i sentrum. Bilar og bilkøyring med gutar som er for unge til å ha sertifikat vert teke opp i "De hemmelige flyktningene" og i "På kant med loven".

Bjørn Rongen skiftar ofte synstad mellom personane i bøkene sine. Han vekslar og mellom barne og vaksen synstad. Dette gjev handlinga variasjon og perspektiv. Det er sympatiske og sterke personlegdomar vi møter i Bjørn Rongen sine bøker. Dei synest ofte svake og udugelege i eigne auge, men gjennom eigen innsats og i mange høve med hjelp frå andre, finn dei fram til ein ståstad dei kan byggje vidare på.

Eg vil no ta for meg Bjørn Rongen sine barne- og ungdomsbøker i kronologisk rekkefylgje. Det går inga line opp eller ned frå 1953 til 1970. Språket er jevnt og godt heile tida, og dei beste bøkene litterært sett finn seg på ulike stader i forfattarskapet. Bjørn Rongen har alltid ei historie å fortelje, og han vil meir enn berre å underhalde. Det er nærmiljøet Bjørn Rongen fortel om i bøkene sine, men derifrå kan liner trekkjast vidare ut i samfunnet.

Bjørn Rongen er ein av dei norske barnebokforfattarene som er omsett til flest språk. Av dei 11 bøkene han skreiv for barn og ungdom er 9 omsette. "Bergteken i Risehola"er til dømes omsett til 11 språk.

"Bergteken i Risehola" er Bjørn Rongen si fyrste barnebok. Den kom ut i 1953. Boka har ei rammeforteljing der farmor i julehelga fortel til dei fastbuande barnebarna og dei som er komne på besøk. Vesle Ola på ni år skal vere gjetargut hjå Anne budeie om sommaren, og han skal tene fem kroner. I byrjinga går det fint med Ola og geitene. Han har god hjelp av hunden Vipp. Men ein dag vil Ola til Fiskedalen. Han får med seg ekstra niste, og alt går bra heilt til det lagar seg til uver. Ola, geitene Gråkall, Kvitøyre og killingen hennar, søkjer ly i Risehola der eit steinras stengjer dei inne. I fleire døger sit Ola innesperra i hola utan anna selskap enn dyra. Forfattaren gir eit fint portrett av ein personlegdom med arbeidsvilje og ansvarskjensle. Vesle Ola syner at han meistrer stort psykisk og fysisk press. Spenninga stig ettersom Ola svingar frå mot til motløyse og redsle. Han har sveltfantasiar, draumar og tankar som han medviten ikkje greier å halde styr på. I rammeforteljinga sluttar farmor å fortelje nett når det er på det mest spennande for tilhøyrarane, som kjem med spørsmål og kommentarer. I boka som også har gått som høyrespel i lørdags barnetimen, har Bjørn Rongen gått inn i eit barnesinn og gjort det Ola opplever i tankar og reint fysisk levande og spennande.

RONGEN, BJØRN

Gurigullet, 7 år, skal reise med mor og far på hurtigtoget for å feire bestefars 70 årsdag. Gurigullet gleder seg, og turen blir mer spennende enn hun kan ane. Med alle sanser opplever den lille jenten det som foregår. Den første passasjeren hun kommer i kontakt med er Marte som har med seg en kurv med en hane i. Stor ståhei blir det da lokket går opp og hanen flyr ut. Far engasjerer seg sterkt i å få hanen på plass igjen, og det tar en stund før det lykkes. Foreldrene går i spisevognen da de tror datteren sover. Marte skal passe på, men så skal hun av, og hva skjer da? Gurigullet hjelper henne av med kurven, og det er så vidt hun kommer om bord igjen, da toget fløyter til avgang. Men nå finner ikke Gurigullet kupéen sin igjen. Alle er jo make. Først kommer hun til en kupé med 6 viltre unger som foreldrene lar styre med sitt mens de leser og tar det med ro. Dette er nye opplevelser for Gurigullet, som er vant til orden og system. Da hun har vært med på løyene her en stund, må Gurigullet videre på leting etter mor og far. Hun skal møte ennå flere mennesker og oppleve mye både behagelig og mindre kjekt før det blir lykkelig gjenforening. En litt masete og omstendelig fortelling for de minste.

RONGEN, BJØRN

Anne er yngst i en søskenflokk på tre; Nils, Ivar og Anne. Handlingen er lagt til fjellgården Hagen et stykke tilbake i tid. Brødrene går fra treåringen Anne en liten stund, og da de kommer tilbake er hun borte. Det blir stor fortvilelse, og hele familien leter etter den lille. Hva kan ha hendt? Er hun tatt av bjørnen? Knut jeger som jager den store bjørnen og har tatt bjørnungen hennes til fange, blir koblet inn i letingen som lenge er resultatløs. Men så en dag får Nils og Ivar øye på Anne og bjørnen på multemyra. De voksne blir informert, og nå spørs det om de kan redde Anne uten at bjørnen går til angrep. Far og Knut jeger er svært skeptiske til mors forslag om at hun skal levere bjørnungen tilbake til binna og få sin unge i bytte. Men det er ingen annen råd enn å la mor prøve, og det går godt. Ungene havner hos sine riktige mødre. Knut jeger holder løftet sitt om å la bjørnen få løpe med ungen sin, men han er slett ikke fornøyd. En jevn liten fortelling hvor det stort sett er gjennom de voksne handlingen formidles.

RONGEN, BJØRN

Sigurd er yngstesønn til adjunkt Seierå. Ingen av barna har fulgt i farens fotspor. Aller minst Sigurd som hater skolen. Til slutt blir det så ille at han rømmer til bestefars fraflyttede gård. Han kommer dit på kaldeste og mørkeste vinteren, og han lurer på hva han egentlig har gitt seg ut på. Men han er opprører og skal klare seg. Etter hvert får han kontakt med bestefarens gamle venner og uvenner. Da Sigurd røper for bestefar hvor han er, blir han som alltid en god hjelp og støtte. Det er skogen som er Seierås ressurs, og ved hjelp av Olav Skyggen, bestefars gamle sagmann og hogger, starter Sigurd tømmerhogst. Siden blir den argeste fienden, Nils Odden, som har tjuvhogd i Seieråskogen, også en hjelper. Sigurd som forlot hjemmet i opprør og protest blir mer og mer besatt av tanken på å få det til. Og ved hardt arbeid, god hjelp og egeninnsats kommer resultatene: tømmersalg og penger. Sigurd finner ut at litt boklig lærdom kan trenges for å drive et bruk, så han begynner med brevkurs i handelsfag. Det blir forsoning med mor og far,. aksept og en slags forståelse. Sigurd som i slutten av fortellingen er blitt 17 år finner ut at "opprøreren som brøt ut av hverdagen og rømte i trass" har vokst og modnet og funnet ut at erfaringer fra ulike former for hverdagsliv kan komme vel med og gi hverandre verdifulle impulser.

RONGEN, BJØRN

Yngsteguttten Leiv Fjellbu skal være med som yngstemann på farens fangstskute "Leiv Erikssson " i Vestisen etter sel. Da de har vært ute en uke, blir skuta skrudd ned av isen. Skipperen, maskinisten, stuerten og Leiv redder seg over på et isfjell i drift mot sør. De fem døgnene på isfjellet er preget av spenning, håpløshet og håp. De fire personene gir på ulikt vis uttrykk for sine følelser. Skipperen må ta ansvar for dem alle, bevare ro og fatning, og ikke minst tenker han på at han lot Leiv få være med. Leiv på sin side stoler på at far vet hva som må gjøres. Stuerten er den som mest åpent viser sin frykt, mens maskinisten som går i det stille med angsten sin, mener at alt håp er ute og kaster seg ut i det iskalde vannet. Han viser likevel sin takknemlighet og glede da de andre klarer å redde ham. Rasjonene av sardinbokser som stuerten deler ut, og som det knytter seg galgenhumoristiske kommentarer til, minker betraktelig, og det er ille, for sardiner er tross alt bedre enn den rå fisken de må spe på med. Størsteparten av handlingen foregår blant de fire havaristene, men etter hvert som redningsarbeidet gir resultater, får leseren vite hvordan redningsmannskapet og de pårørende opplever situasjonen. Spennende og velskrevet fortelling som er aktuell til alle tider.

RONGEN, BJØRN

Gyldendal, 1959

Knute Nelsson ble født på gården Kvilekval i Evanger 2. februar 1843, og de første 6 årene av livet sitt bodde han der. Moren, Ingebjørg, var forlovet med Helge Styve, men det ble ikke noe giftermål. Helge dro til Amerika og døde der, så Ingebjørg var alene med ansvaret for sønnen. Knut vokste opp i trange lår, men han var oppvakt og foretaksom og fikk mange venner. I løpet av barndommen, og også senere, måtte Knut ofte ta farvel, men den stabile i livet hans var alltid moren. Det kommer godt frem i boken at disse to hadde et spesielt og nært forhold. Det blir vanskelig for Ingebjørg å skaffe utkomme til seg og sønnen, så hun bestemmer seg for å ta ham med til Amerika. Knut opplever Amerikareisen med alle sanser: oppbruddet fra hjembygda, møtet med Bergen, hvor Amerika-båten ligger, den lange overfarten, og den nye verdenen. Det eneste mor og Knut eier er ferdakisten og noen sekker. I Amerika må de låne penger av en reisefelle for å komme videre til Chicago. Pengene betalte mor tilbake så snart hun fikk jobb. Det blir hardt for Ingeborg også i den nye verdenen å skaffe utkomme til seg og sønnen. Knut er en vitebegjærlig gutt, så han får gå litt på skole da de flytter ut på Prærien. Men da mor gifter seg med Nils Grjotland, som ikke helt får det til, blir det verre med skolegangen. Inntil Knute Nelson, som han nå heter, selv oppsøker styreren på skolen i Albion og ber om å bli opptatt. Det blir han, for styreren merker fort at det er godt to i gutten. Bjørn Rongen avslutter fortellingen da Knute begynner på skolen i Albion. Det skisseres ganske kort hvordan det videre går med ham som skulle bli den største politikeren av norsk avstamning i Amerika.

Marit og familien hennar er innflyttarar i bygda. Far har bygd opp den vesle garden med eigne hender. Om vinteren tar han akkord på tømmerhogst hjå storbonden, og Marit og broren, Arne, hjelper til. I tilbakeglimt vert ein kjend med ting som har skjedd tidlegare i Marit sitt liv og med omgjevnaden hennar. Det er søndag, og Arne knekk skia sine i bakken. Han får låne Marit sine ski for ho kan bruke far sine, sjølv om dei er lange og tunge. Ungdomane sit på hoppkanten og pratar, men jentene vil ikkje sleppe Marit til. Gutane er ikkje fullt så avvisande, så dei snakkar i alle fall til henne. Særleg Ivar, stor, sterk og ikkje alltid snill, er Marit oppteken av, og han er ikkje heilt uinteressert i henne heller. Men sjølv om både Marit og Arne er gode på ski, og Marit i tillegg er flink på skulen, vert dei ikkje godtekne. Brått er den fredelege stoda forandra. Det går eit ras over toglina berre minutter før hurtigtoget kjem. Toget der mor og veslebror Tore er med. Dei har vitja far som er på sjukehus fordi han har skada seg i tømmerskogen. Ungdomane er rådville. Det er berre Marit som vågar å setje utfor den bratte lia og kjempe mot tida. Det vert nervepirrande minutter inntil Marit klarar å hindre ulukka. Men ho får inga glede av bragdene sine, for kvifor skulle ho, ein innflyttar, vere den store helten? Marit klarer oppgåva fordi ho er ein god skiløpar, og vant til å ta ansvar.

RONGEN, BJØRN

Hans Holm, 15 år, lever i en velstående borgerlig familie på 50-60 tallet med mor, far, en eldre og to yngre søstre. Familien har hushjelp, Marte, som i respekt og hengivenhet gjør sine plikter. Mor er hjemmeværende, men hun har verv i flere veldedige foreninger, bl.a har hun med arbeid for flyktninger å gjøre. Far er svært opptatt av forretningene sine. Barn og voksne lever i adskilte verdener. Hans beundrer og ser opp til far, og det er kjempestas når han får sette seg bak rattet innenfor familiens eiendom. Han er mer enn villig da far ber ham flytte mors bil. Han blir både forskrekket og skuffet når far fraskriver seg alt ansvar da politiet blander seg inn, fordi Hans måtte kjøre ut av eiendommen for å snu. Samme dag blir Hans og bestekameraten, Per, tilfeldig med på et vilt race med stjålet bil,og på vei hjem oppdager de en ung polsk kvinne som har gjemt seg i en grotte på Hovedøya med sitt nyfødte barn. Kvinnen, som er polsk flyktning, er hysterisk redd for politiet, så guttene må love ikke å røpe noe om skjulestedet. De finner ut at de har en oppgave de ikke må si noe om hjemme. De henter mat til kvinnen, og da de kommer tilbake, er mannen, Pietrec, der også. Hans og Per vil prøve å smugle de hemmelige flyktningene til loftet på uthuset hjemme i hagen til familien Holm. Det går greit, og i flere uker klarer de å holde den lille polske familien i skjul på uthus loftet. De skaffer mat og klær av overfloden i egne hjem. Hans mener bestemt at det de gjør er helt riktig i forhold til morens arbeid som foregår på helt andre måter. Begge guttene vet at får de voksne greie på hva som foregår, vil det ta en brå slutt. Pietrec tar forskjellige leilighetsjobber, og da han får jobb hos en av grosserer Holms ansatte, skjer noe som avslører ham. Historien får en lykkelig slutt. Hele familien Holm engasjerer seg med liv og lyst i den polske familiens ve og vel. Fru Holm blir rost i høye toner for siin innsats innen flyktningearbeidet. En lettlest bok om et stort problem som i dag har et helt annet omfang og organisering enn for over 40 år siden Et viktig tema i boka er spørsmålet om ansvar. Hans blir skuffet da far ikke tar ansvar for ham i en vanskelig situasjon, og hvem tar ansvar for flyktninger som kommer til landet?

Anton, 14 år, er med far og arbeidslaget hans etter skuletid i arbeid på skulehustomta. Anton har god greie på alt teknisk med motorkøyrety, så han er med og ser over at alt er som det skal med traktor og lastebil. Han har jamvel fått ta i rattet utanfor alfarveg med ein vaksen ved sida. Sjølv om han veit at det er strengt forbode, fell han for freistinga og køyrer den store gule lastebilen frå der den står parkert til skulehustomta. Dette får fatale følgjer. Anton køyrer på gamle Anne Holtet utan å stanse og hjelpe. Han køyrer bilen på plass, og får ei vanskeleg tid med å freiste å skjule kva han har gjort. Alle snakkar om ulukka og fordømer gjerningsmannen som berre stakk av. Forfattaren gir ei truverdig skildring av bygdesamfunnet der alle kjenner alle. Lensmannen vert kopla inn og dei sakkunnige som vert tilkalt finn ut at lastebilen til far til Anton har vore involvert i ulukka. Det vert vanskeleg for arbeidskameratane som alle veit med seg sjølv at dei ikkje har køyrt på Anne Holtet, men da må det vere ein av dei andre i laget. Men aller verst er det for Anton. Det som har skjedd murrar rundt i han heile tida, og det vert meir og meir umogeleg å fortelje sanninga., som til sist må fram. Boka gir fin innsikt i Anton sine kvaler, og kva det gjer med han.. Også i denne boka skifter synstaden mellom ungdomen som er hovudperson og dei vaksne rundt han.

Norsk Barneblad, 1967

Forfattaren går her attende til steinalderen, og i eit knapt og direkte språk gir han ei interessant skildring av ei tid vi veit lite om. Barna frå den store hola møter jamnaldringar frå ei anna stamme i skogen og lærer å bruke spyd og øks av dei. Da ein stor skogbrann trugar får barna også hovdingane til å samarbeide og halde fred. Her er barsk og jamvel parodisk humor.

RONGEN, BJØRN

I 1970 ga Bjørn Rongen ut siste barneboka si "Ola den heldige", og ringen er på ei vis slutta. I "Bergteken i Risehola" er det ein 9-åring som er hovudperson. Begge gutane heiter Ola, og Ola den heldige er 7 snart 8 år. Handlinga er lagt til bygdemiljø lang tid etter at Ola sat i Risehola. Ola bur på ein gard i nærleiken av Nesbyen med mor, far og to eldre søsken, Johannes og Anne. I kårhuset bur Besta. Dei fyrste kapitla i boka er episodiske, så dei kan lesast uavhengige av kvarandre. I siste del held handlinga fram i kapittel etter kapittel. Minstebarnet Ola vil gjerne vere med dei store, men ofte får han ikkje det, så han må ta seg til på eiga hand. Det skortar ikkje på fantasi og tiltakslyst. Somme tider hamnar Ola i vanskelege situasjoner, men det går stort sett bra, for han er Ola den heldige med stor sjølv-innsikt. Bjørn Rongen skildrar den vesle guten og miljøet hans med varme og humor. Også her kjem vaksensynspunkta fram ved sida av Ola sine. Ola vinn ein tur til Købehavn, og saman med far opplever han sin første flytur, og møte med eit framand land. Å komme i 2. klasse og få ny lærarinne, verdas vakraste og snillaste er ikkje heilt problemfritt. Nye kjensler dukkar opp i den vesle guten. Den elles så fredsæle kjem i slåsskamp for lærar Gerd si skuld, og det er ikkje heilt enkelt å finne ut kven som har fyrsteplassen, mor eller Gerd.

Det er over 50 år sidan Bjørn Rongen ga ut den fyrste barneboka si, og på 17 år ga han ut 11 bøker for barn og ungdom. Siste boka kom ut da det store skillet innanfor barne-og ungdomslitteraturen gjer seg gjeldande. Ein epoke i ein forfattarskap er slutt, og ei ny tid innanfor feltet tek til. Barne-og ungdomslitteraturen har etter 1970 og fram til i dag hatt ei rivande utvikling både i Norge og i andre land. Det vert gitt ut mange bøker for barn og ungdom, og alle er ikkje like gode, men i det store mangfaldet er der godbitar å finne som vil leve utover si tid. Det fortener dei beste av Bjørn Rongen sine bøker for barn og unge å gjere.

Føredrag halde ved Bjørn Rongen Seminaret på Evanger, laurdag 9. september, 2006.

Først en takk til sogelaget som tok initiativ til dette seminaret. Jeg har gledet meg til å delta.

Da jeg som voksen student tok fatt på hovedfag i nordisk, hadde jeg også historie som fag, og flere av oss studenter begynte å arbeide med de nokså glemte forfattere fra 30-tallet. Vi fant fort ut at litteraturhistoriene var delvis ukorrekte, eller hadde utelatt mange forfattere helt.

Selv valgte jeg å arbeide med Bjørn Rongens bøker fra denne perioden, av flere grunner:

Mange av studentene hadde erfart at forfattere ikke var så villige til å svare på henvendelser fra hovedfagsstudentene. Det var der for et meget forsiktig og høflig brev jeg frøste gang sendte Bjørn Rongen.Svarbrevet kom raskt. Der sto det:

Gjett om jeg ble glad og gikk ivrig løs på det videre arbeidet.Det gikk mange brev mellom oss, de er dels nokså personlige, men gir også glimt fra forfattermiljø og studentersamfunnet på 30-tallet.

Jeg hadde gleden av å møte ekteparet Rongen på Bjødnabyks, og hele min familie hadde en gang et uforglemmelig sommertreff der. Besøket var en stor begivenhet for våre barn, og de leste både Anne Villdyrjente og Slalom for livet. med stolthet, særlig fordi de kjente forfatteren.

Bjørn satte også stor pris på at jeg fikk NRK til å løfte ham litt ut av glemselen på 70-års.dagen. Jeg tok kontakt med Helene Høverstad, som satte pris på ideen, og gjorde programmet til en realitet.

Mitt arbeid med hovedoppgaven, det førte til et vennskap med Charlotte og Bjørn. Arbeidet med stoffet ble selvsagt mye mer interessant, når jeg fikk opplysninger og kommentarer direkte fra forfatteren. Da han fikk min hovedoppgave, så ga han ros, men også kritikk. Det var ganger der jeg hadde "overtolket" noe, skrev han. Vi holdt kontakten, selv om hans hilsener ble kortere og mer uleselige mot slutten av hans liv.

Av de 5 bøkene som Bjørn Rongen ga ut på 30-tallet, så har jeg holdt meg til de fire som omhandler samtiden.

Boka som kom ut i 1939 faller utenfor min oppgave, men den er interessant, fordi det er første gang Bjørn her tar opp temaet om Bergensbanen.

I tillegg til 5 disse bøkene, skrev Bjørn et stort antall noveller.på 30-tallet. Jeg har lest gjennom alle de han fikk utgitt i Arbeidermagasinet, og noen av disse er rene kulturperler. Jeg måtte velge å konsentrere meg om de fire bøkene, som jeg skal si litt om.. Og jeg har laget et manuskript, for ikke å flyte ut i for mange detaljer,

" Jeg skulle gjerne hatt større opplag, enda jeg slo ut Vesaas da To semester kom og gamle gode Norli forlag ga meg blankt hele forskuddet på 1500 kroner – det var kapital den gang"

De fleste kritikerne roste boka, mens mange lesere skriv innlegg til avisene at boka burde brennes, fordi den var uanstendig – og til og med på nynorsk !

To semester har et stort persongalleri, med bondestudenten Ole Bakken som sentral hovedperson. Boka forteller om bondestudentenes liv i Oslo, på godt og ondt. Her er en miljøskildring som er ekte, forfatteren kjente jo studentermiljøet godt, ut fra egen erfaring. Vi får innblikk i en isolasjon, et miljø som nesten bare omfatter studentene fra landet. De holder sammen mot byfolkene – i dag kan det sammenlignes med hvordan innvandrere fra andre land holder sammen i sine grupper.

Temaet i boken kommer tidlig fram, allerede på s. 6:, der Unviersitets rektor holder velkomsttale for de nye studentene: Jeg siterer: "Det gjeld å ta mot det nye. Byen krev sitt. Og det gjeld å vera på vakt, velja ut det gode - byen syner gjerne den lyse sida mot dykk først. Men tida lærer dykk"

I boka kommer mange ulike skjebner fram, om studenter som mislykkes, og studenter som går under og om de som klarer seg. Alle er de satt inn i tydelige miljøskildringer.

Samfunnskritikken er hard, det gjelder økonomiske forhold, om hvordan studenter sliter økonomisk, om ikke de har velsituerte foreldre som støtter dem. Studenter som er blitt kausjonert for, de har et press om å levere, om å bli raskt ferdige med studiene. Klasseskillet gjelder, både på landsbygda og i byen. Kontakten med byfolk, den skjer mest gjennom hybellivet,- Det er en del hybelvertinner som gjerne vil gifte bort en datter eller to til kommende embetsmenn. Kontakten med byjentene står i kontrast til kontakten med de kvinnelige bondestudentene. De siste skal være "rene", mens byjentene – de er lovlig vilt. Her er klart et hore-madonna-syn på kvinnene

Politisk sett er hovedpersonen, Ole Bakken nokså nøytral, studier og fremtid er viktigere enn politikk. Forfatteren viser et galleri av studenter,både de likegyldige, de konservative og de radikale. De radikale beskrives med slik satire og ironi at det er umulig å tro på disse typene. Forfatteren har med både kvinnesak, språksak og noe politikk.

Bondestudentene som kommer hjem på ferie, opplever at de ikke lenger er "som de andre" i bygda. De er fremmede i bygdemiljøene og ikke integrert i bysamfunnet. De har sine røtter godt plasser i hjembygda, men blir fremmedgjorte og strever med å finne seg plattform i livet.

Kristendommen harseleres det grundig med- noe som vakte mange leseres avsky. Særlig gjelder dette teologistudiet, som vi vet forfatteren selv startet med. For å få seg prestestilling,, måtte en ha eksamen fra Menighetsfakultetet. Mange studenter studerte derfor ved Universitetet, men tok sitt siste semester på Menighetsfakultetet, for å få eksamenspapirene derfra.

Forfatterens nynorske språk er spennende. Jeg kan dessverre ikke dialekten her, men han bruker en del uttrykk som antakelig stammer herfra. At boka var på nynorsk, det var jo også negativt, sett med byfolks øyne, og det hindret større opplag og salg av boka.

Her vises bondestudentenes drømmer kontra hverdagen. Byen krever, de opplever å ikke høre til noe sted, derfor er fremtidsdrømmen det de lever for. Bare de får etablert seg, så skal alt bli bra. Individene blir ikke bare preget, men endret av samfunnsforholdene de lever i. De to semestrene vi leser om, de viser de negative sidene ved bysamfunnet, klasseskillet, utnyttelsen avstudentene og at det bare er i samvær med hverandre disse bondestudentene finner litt hygge og fest, til dels hard festing. Noen bukker under, noen gir opp, mens andre fullfører og skal ut i livet som embetsfolk

Bok nummer to er alltid en utfordring for en forfatter, men Bjørn fortalte at boka var ferdigskrevet allerede før To semester ble gitt ut..

Boka har jeg viser her, den har jeg brukt 30 år på å få tak i! Bjørn prøvde å skaffe den, og jeg har i disse årene vært innom alle antikvariater jeg har sett, uten å lykkes før i fjor og i bok var det en hilsen fra forfatteren, skrevet i København i 1938. Jeg hadde boka på utlån fra Universitetsbiblioteket mens jeg studerte den, og har alltid ønsket å ha den i samlingen min. Som et apropos, kan jeg fortelle, at mange av Bjørn Rongens bøker er å få tak i antikvarisk.

.Mange trodde Embetsfolk var en direkte fortsettelse av den første boka, men det er den ikke. Boka tar for seg det livet bondestudentene drømte om, mens de studerte, men persongalleriet er et helt annet.

Bok nr. 2 får som regel blandet kritikk. Forventningen er store etter en vellykket debut-bok. Så også med Embetsfolk. Johan Borgen var negativ, men Nils Johan Rud skriver at boka er farlig, med besk mening og respektløs ironi, og ganske så giftig i en del av personskildringene. Jeg har lyst til å sitere Rolv Thesen her: "Styrken i Bjørn Rongens talent er ironien. Han har ein frisk djevel i seg som sit og ser kva som bur i folk, bak alt dei pyntar seg med, og han syner det fram uten nåde."

Også denne boka er skrevet på nynorsk, men i så moderat språkdrakt at flere kritikerne skrev at boka nærmest var samnorsk. Flere kritikere roste boka, fordi den hadde et lettfattelig språk.I Bergens Tidende fikk forfatteren kritikk for alle danismene(danske uttrykk) han brukte. Språket er iallfall levende og enkelt å lese,

I Embetsfolk møter vi bondestudenten etter at han er kommet ut i arbeidslivet, som prest eller sakfører. Tittelen er kollektiv, det er embetsstanden, ikke enkeltpersoner som er temaet.

Presten Eyvind Holm, gift med by-damen Elisabeth, oftest kalt Bett. Eyvind har kunnet studere, takket være stor støttefolk fra folk i hjembygda. De har store forventinger og krav til presten Holm. Han kommer til den ukjente bygda, full av idealisme og ønsker om å bli en god prest. Han setter store krav, både til seg selv og andre.I bygda er det indremisjonen som rår, og presten har fått det rådet at han må holde seg inne med misjonsfolket.

Det er sakfører Berge Bråte som sier dette. Også han en bondestudent, og han er ikke velsett av indremisjonen. Han unngår derfor å treffe sin venn, presten, i full åpenhet, han vil ikke ødelegge for presten. I ekteskapet med Bett møter han alle mulige problemer, både seksuelt, økonomisk og sosialt. Spørsmålet om prevensjon blir viktig. Presten mener prevensjon er synd, og velger avholdenhet. Frua vil være "fin", og det koster penger. Hun har ingen økonomisk sans, og finnes ikke huslig. En hushjelp må til, for å holde orden i hjemmet – og det koster penger. De får raskt en datter, og presten er svært usikker på om barnet virkelig er hans. Problemer med hushjelper og forpaktere forsurer prestens tilværelse, samtidig som han strever med å holde indremisjonen litt fra livet.

Kampen der gjelder, er bl.a. om emissærene skal få adgang til å tale i kirken, og han vil nødig la dem overnatte i prestegården. Det blir også meget upopulært at han holdt en tale i ungdomshuset, og det blir dans etter at presten er gått. Presten opplever å stadig måtte fire overfor indremisjonsfolket.

Kontrasten er sakfører Bråte. Han gifter seg med prestens hushjelp, Hildur, og disse to lefler nok med indremisjonen, men ut fra rent nyttehensyn. De er helt bevisst sitt hykleri overfor bygda. De liker presten og forsøker å hjelpe ham, bl.a. når presten utsettes for bygdesladder bl.a. p.g.a. sitt arbeid i fattigstyret. De dårlige tidene kommer fram i skildringen av fattigstyrets arbeid. På 30-tallet blir ordet "fattigkasse" erstattet med ordet "forsorgen".

Eyvind Holm forsøkte til å begynne med å leve etter sine idealer om en prest, men i motgang viser han seg både liten og svak. Han resignerer, og presten blir et tomt skall, en "matprest" som gir etter overfor kravene fra sin kone, sin biskop, indremisjonsfolket og bygda som helhet. Han lærer å slå av på sine ideale krav, lærer å hykle, lærer å jukse, lærer å bli slik bygdefolket mener en prest bør være. I bygdas øyne blir han etter hvert en bra prest.

Klassesamfunnet er levende skildret, med embetsstanden som ledere og med hushjelper og omstreifere nederst på rangstigen. Det er neppe for sterkt sagt at bygda behersket av "indremisjonsterror" – noe som særpreget mange bygdesamfunn på denne tiden. Bygdemiljøet er skildret av en forfatter som kjenner det, men miljøet er typisk for svært mange bygder i Norge. Jeg er selv oppvokst i ei bygd på østlandet, og jeg kjenner meg godt igjen i denne skildringen.

Eyvind prest skulle hatt muligheter til å lykkes i denne bygda, han har det rette bakgrunnen, er landsgutt og har gått på Menighetsfakultetet – noe som er et pluss i indremisjonsfolketss øyne

Navnesymbolikken er svært så tydelig. Hildur Velle kommer til bygda, gifter seg med Berge Bråte, skal "berge" ham. Prestens navn Holm er også bevisst. En holme er en øy i havet, den lar seg slipe og forme av naturkreftene – slik presten nettopp gjør.

Ektefellene bryr seg lite om hverandres problemer, og det er hun som gjør forholdene slik at presten tvinges til å ta permisjon. De reiser bort, føler seg fri og ekteskapet får en slags "happy endring" Deres ekteskap er satt opp i kontrast med ekteskapet mellom Hildur og Berge Brået, som har et åpent og nært samliv.

Bjørn Rongen maler situasjonene bare i sort og hvitt her, og viser et temmelig konservativt kvinnesyn, selv til tredvetallet å være.Han avslører hykleriets mange sider,og ironien er ofte temmelig beisk. Samtidig er det mye humor i skildringene.

For dagens lesere er boka interessant som miljøskildring, men enda mer som en psykologisk roman, en personlighetsutvikling som er en nærmere studie verd.

I 1936 ga Rongen ut boka Stille smil. Den boka er iallfall ikke stille! Den skildrer et bygdesamfunn i en voldsom utviklingsperiode. Som vanlig var kritikerne ganske positive, men en del mente at forfatteren overdrev, så ille var da ikke forholdene. De så det også som et pluss at forfatteren nå skriver på bokmål.

I 1976 fikk vi påvirket Orion forlag til å gi boka ut på ny, i pocketutgave, med etterord av Audun Tvinnereim.

Boka gir et bilde av hvordan og hvorfor overflødig, arbeidsløs ungdom lar seg lokke på avveier – eller går under. Bygdesamfunnet er kalt Osen, med Erling Åsheim som den sentrale personen i første del av boka. Igjen er her navnesymbolikk.

På gårdene sitter odelsguttene og venter på at gamlefar skal gi fra seg tøylene, og yngre søsken prøver fortvilet å skaffe seg arbeid i bygda, eller i byen. Mange blir gående hjemme, som gratis arbeidshjelp på gården. I særlig grad gjelder dette kvinnene. Ugifte kvinner måtte finne seg i å være tyender for foreldre eller den nye kona på gården. De hadde det ikke lett! Odelsguttene kan våge å gifte seg, de har framtida klar foran seg. De arbeidsløse forlover seg nok, men har ingenting å gifte seg på. Erling er forlovet, men mister forloveden til en kar med bedre fremtidsutsikter. Han prøver lykken i byen, men mislykkes også der.

Her er en nærgående skildringen av situasjonen for arbeidsløse i byen. Der er kinobesøkene eneste lyspunkt i hverdagen, der drømmer de. Erling lures og bedras, han lokkes inn i lyssky virksomhet for å overleve. Det ender med at en kamerat må betale hjemreisen for Erling. Nederlaget er fullstendig,, Erling skyter seg.

Skildringen av Erling er spesiell. Til å begynne med virker det som om Rongen har sympati for Erling, men det endrer seg, Erling skildres etter hvert mer negativt. Forfatteren brukte levende modell i skildringen av Erling, men som han skrev : "Ingen kjenner seg igjen – det var så mange slike". Erling blir fort glemt – for nå begynner det å skje mye i den vesle bygda.

Oxfordbevegelsen får innpass - trass i motstand fra kirke og indremisjon. Nasjonal Samling kommer til bygda, med sang, musikk, faner og marsjering. Ideer om fedrelandskjærlighet, arbeid og lykke lokker så mange. Kommunistene danner også egen gruppe, de marsjerer også – og får en flokk unge med seg. Bygda får håp om bedre tider. Her skal bli slutt med drikk og svir,.

Bøndene på 30-tallet hadde det ikke enkelt. Mange mistet gårdene, mange måtte finne attåt-næring for å overleve. De unge ville ha moderne dyrkingsmetoder, de gamle holdt igjen. Bøndenes Krisehjelp startet positivt, men endte med å gå inn i Nasjonal samling. Lønnsnedskjæringer ble gjennomført flere ganger før 1936, både i industri og off. virksomhet. Boka har litt med fra partipolitikken, om hvordan Johan Nygårdsvold dannet AP-regjering, med støtte fra Bondepartiet.

De unge håper på at det blir krig – det vil løse alle deres problemer, men ikke krig i eget land, bare ute, slik at det blir behov for varer og arbeidskraft.

Kvinene i boka, de er beskrevet som arbeidskraft eller kjønnsobjekt, helst begge deler. Det ser ut til at kvinnene også selv oppfatter seg slik, deres viktigste oppgaver er å være fødemaskiner..

Denne korte handlingsbeskrivelsen er egentlig et svik mot boka, som inneholder så mye. Spenningen i boka gjennomføres ved at de psykososiale forhold vurderes i forhold til et samfunn i en overgangsfase. Her er det drama Han gir ingen årsaksforklaringer, men beskriver utviklingen. Det er drama godt nok!

Siste kapittel heter "Den nye tid" og mye skjer: Voksne og eldre blir trukket inn i Oxfordbevegelsen. Kommunistene trekker til seg unge arbeidere og Nasjonal Samling får størst tilslutning. Bøndene blir med fordi de vil bli kvitt gjeldfsbyrden og ungdommen tiltrekkes av håp om arbeid og troen på den sterke mann.

En gruppe er tilbake, de som ikke har latt seg lokke med i disse bevegelsene. Det er de resignerte, de konservative, de som sitter og ser medlidende på det nye. Det er de som sitter der med stille smil. Det er disse som har gitt tittelen til boka.

Forfatteren var desillusjonert da han skrev denne boka. Han var enig da jeg konfronterte ham med det.

Boka beskriver hvordan NS fikk makt og innflytelse, og han trekker fram nazisme som både et samfunnsmessig og et psykologisk problem.

I 1939 kom boka Det drar ifra vest, der historien foregår på 1800-tallet, og byggingen av Bergensbanen nevnes for første gang.

Under helte 30-tallet skrev Bjørn Rongen en rekke glimrende og aktuelle noveller, jeg vil spesielt nevne Blodappelsiner, der borgerkrigen i Spania er det sentrale.

Bjørn fortalte en god del om sin sykkeltur gjennom Europa i 1939. Han var bl.a. i Köln på Hitlers fødselsdag 20. april. Turen gjorde tydelig et meget sterkt inntrykk – det forteller han i et langt brev.

Denne boka kom ut tidlig i 1940, og jeg siterer forfatteren selv, med det han skriver om utgivelsen av boka:

" Ja, Nettenes natt, det ble litt av en suksess, den kom jo ut i 1940 og er oversatt rundt i Europa.. Den er skrevet i en fart våren 1940, direkte inspirert av tyskernes krig. Slagskipet Blücher ble senket rett utenfor knausen vi bor på her i Drøbak, jeg kan ennå se sporlysene for meg av sjøslaget, det er som et stikk av Dürer – og huset ristet mens vår førstefødte evighetsfjern fikk melk av mammaen sin i de tidlige morgentimer. Pussig nok fortalte en forlagsmann meg senere at den tyske øverstkomm.admiral, som kunne lese norsk,kommenterte: Dette er jo en bok om oss det, ikke sant? "

Bjørn Rongen sier at boka er om "tyskernes krig",, men handlingen er overført til et helt annet plan – en allegori, der handlingsplan og betydningsplan er klart atskilt, men meget lette å tolke.. Han klarer å få oss til å forstå meningen BAK selve handlingen, ja, til og med så godt at selv tyskerne oppfattet det.

Igjen møter vi ei vestlandsbygd, der en katastrofe, et ras, vil komme til å skjer.Først presenteres vi for en rekke personer og får innblikk i deres tanker og holdninger FØR raset. Raset varer i 7 min og bebyggelsen blir spart, takket være en manns innsats, og det er denne ene mannen som blir tatt av raset. Samtidig kommer et nytt barn til verden.

Deretter leser vi om reaksjonene etter raset, om stillheten og lammelsen, før rydding og oppdyrking tar til. Ingen vil rømme bygda, alle har tro på at bygda vil leve videre. Ved siden av raset, så har denne boka et annet sentralt tema, nemlig kvinneskikkelsen Sisselja. Hun er symbolet på selve livsgleden, hun er kvinnen mange drømmer om. Skredet avspeiler død, og Sisselja representerer livet. For første gang har Rongen en kvinne som et sentralt motiv, og det er litt av en livsglad skikkelse.

Enklest kan en si at boka er bygd opp i stjerneform, hver person er skildret for seg, og sentreres inn mot midten, til spørsmålet om liv eller død. Deretter får vi de enkelte personers reaksjoner på katastrofen. Her møter vi den passive og den som alltid står på den siden som lønner seg best. Her er hun som trøster seg til bibel og salmebok og lar alt gå sin skjeve gang – uten tanke for andre mennesker. Her er kunstneren som former så vakre ting at han ikke klarer å selge dem, men graver dem ned når faren truer.

Vi møter de likegyldige, og de som vil sko seg på ulykken, og de som dilter med den som har makten. Rongen skildrer de ulike personene med glimt i øye, varm humor og beisk ironi.

Det er lett å tolke her. Skolemesteren representerer Hitler, andre blir aktive, de som først er forvirret, før de går inn i motstandsbevegelsen. Sisselja er den sterke, den som gir kjærlighet og glede. De andre kvinnene representerer den store majoritet av husmødre, opptatt av hjem, mann og barn.

Det positive er jo at bygda ikke går under, men står i mot og samlet krefter til å stå på videre.

Nettenes natt er som allegori sterkt tidsbundet, men vi som kan en del norsk krigshistorie, vi kan glede oss over å lese denne boka.

Alle disse fire bøkene forteller om bygdesamfunn, på godt og ondt, men ingen viser idyll. Bare i To semester er bymiljøet sentralt.

Her er rotløs ungdom, arbeidsløshet, økonomiske vansker, religiøs fanatisme, framvekst av samfunnsfientlige grupper og en katastrofe.

Mens Erling i Stille smil bukker under, så lærer menneskene i Embetsfolk å tilpasse seg bygda, for å overleve.I Nettenes natt er det bygdas folk som tar opp kampen mot overmakta.

Bjørn Rongen vokste opp her i bygda og har tatt med seg vestlandsbygdene i sin diktning, men miljøbeskrivelsene passer på de fleste mindre bygdesamfunn på 30-tallet. Han gjør oss kjent med personer som vi blir interessert i - leseren lever med i historiene deres. Humor og ironi gjør at den beiske kritikken ikke blir tung lesning.

Til slutt litt mer om språket. Språkforskere har flere ganger kontaktet ham for å få definisjoner på ord han brukte. Han hadde stor glede av å finne heilnorske ord, enten det gjaldt bokmål eller nynorsk

" ---Jeg har alltid sagt at jeg er en inspirasjonsskribent, og vi er neppe helt tilregnelige konkret, av og til sier jeg vi er lystløgnere, men det liker ikke min elskede hustru så godt, hun er nøktern nok" sitat slutt

Jeg er takknemlig for å ha arbeidet med disse bøkene, og jeg ble glad i forfatteren, både som dikter og person. Det er godt at Bjørn Rongen var en slik lystløgner – han har gitt oss lesere mange gode opplevelser.